Dominica - øya for naturelskere!

 

I Columbus fotspor

Neste destinasjonsmål var øya Dominica. Navngitt etter den dagen Columbus seilte inn til øya, en søndag (3. november 1493). Snakk om å ha fantasi ved navngivelse…

Naturscenene i filmen Pirates of the Caribbean ble filmet der. Og det med god grunn. Øya er kjent for sin frodige og uberørte natur. Ca. 60 % av øya er dekket av regnskog. Som en grønn juvel besmykket med azurblått hav på alle kanter. Det finnes ni aktive vulkaner på Dominica, og deler av landskapet er unikt. Her flakser sisserou-papegøyen rundt, en særegen fugl som kun finnes på Dominica. Den har fått hedersplassen i landets flagg.

 

Det bor kun drøye 70.000 mennesker her, flesteparten etterkommere av afrikanske slaver. På østkysten finner man etterkommere etter indianerne som først bosatte seg på øya. Landet nyter godt av en av Karibias laveste kriminalitetsrater. I tillegg er den blant de minst turistifiserte øyene og minst utviklet. Et pluss i mine øyne!

Vi brukte noen timer på seilasen fra Martinique til Roseau, hovedstaden i det tidligere britiske imperiet Dominica. Øya ble selvstendig i 1978.

Det var mørkt da vi kom fram, og langs kysten på veien mot vårt mål, fikk vi til vår overraskelse se en regnbue opplyst av fullmånen! Ingen av oss har noensinne sett dette før, så det var et spektakulært skue i våres øyne. Mens vi glante umettelig på himmelen, var jeg og Kirsti så heldige å få se et kraftig stjerneskudd med lang hale som forsvant like raskt som det åpenbarte seg på himmelen. Vi greide ikke å uttrykke oss med ord, men evnet å peke i dens retning og stønne et neandertalisk ”ÅHH!”.

Candy town

Byen Roseau er like søt som navnet indikerer. Jeg falt pladask for denne lille perlen av en by. Med små dukkehus i sukkertøysfarger. Mange av de er åpenbart hjemmesnekret. Høner flakser rundt i gatene. 

Og det var søndag. Mer søvnig by skal man lete lenge etter. Jeg så knapt et menneske i gatene. Og ettersom dette var min første tur på land helt på egenhånd, kjente jeg på lettere usikkerhet og frykt. En generell reiseregel: Ikke beveg deg på isolerte steder alene. Jeg var på alerten (som man alltid bør), men resonnerte meg fram til at det sannsynligvis ikke ville være noe problem å ferdes slik på dagtid (så tuslet rundt alene). En øy med få innbyggere, kjent for lite kriminalitet. Jeg tok sjansen.

Plaske rundt i champisglass

Om ettermiddagen leide vi en taxisjåfør som fraktet oss til Champagne Reef, ca. 5 km sør for Roseau. Vi leide snorkelutstyr og entret en magisk verden. Det var som å snorkle i et akvarium. Det var fisk i alle regnbuens farger og fasonger. Stripete, prikkete, ensfarget, flerfarget, knallfarget. Enslige fisk. Fiskestimer. En time med fisk (snorklestedet stenger kl. 16, kan være greit å vite).

Bare det å flyte vektløs rundt i det salte vannet og betrakte den glinsende havoverflaten fra undersiden er tilfredsstillende for sansene. Se bølgene slå inn mot lavaklippene og betrakte den våte eksplosjonen av vannmasser under havoverflaten.

Har man i tillegg god forestillingsevne, kan man enkelt se for seg at man flyter rundt i et champagneglass fylt til randen av de edleste dråper. Gassbobler pipler ut fra sprekker i havbunnen og baner sin vei opp mot solen. Som perler av glass i ulike størrelser, glitrende og vakre. Solens stråler trenger gjennom vannmassene og danner et fantastisk bilde av gylne, dansende linjer mot den turkise bakgrunnen.

Dagen ble avsluttet med et fabelaktig måltid i Fort Young-hotellrestauranten med havutsikt. Der smakte vi blant annet på en suppe vi var blitt anbefalt å prøve, callaloo, Dominicas nasjonalrett. Den består blant annet av lokal spinat og kokosmelk. Den var absolutt verdt forsøket.

En reise til Mars

Vi hadde booket en guidet tur og dro avgårde i minibussen kl. 8 om morgenen. En svipptur fra Dominica til planeten Mars. Vi beveget oss gjennom frodig og grønn regnskog. Det regnet litt nå og da, så stien var gjørmete og glatt, men det gjorde at luften var deilig nedkjølt. Det var kjærkomment med litt regn på en slik strabasiøs tur i ulendt terreng (selv om en godt utbygd sti gjorde adkomsten betraktelig enklere enn om den ikke hadde vært tilpasset). 

 Langs stien kunne jeg lytte til mange fremmede og underlige dyre- og fuglelyder. Fuktige tåkeskyer danset florlett over regnskogens tak og lot vulkantoppene leke gjemsel. Jeg gikk i forkant av gruppen og spratt oppover trappetrinnene. Kroppen klødde intenst! Jeg kjente at jeg ivret etter fysiske utfordringer etter å ha vært ombord i båten i noen dager.

Etter hvert kom jeg til Valley of Desolation. Derfra er det anbefalt å ha med guide, men stien er i grunn ganske godt merket. Og med tanke på sikkerhet, så er det nok av folk som går fram og tilbake der hver dag, så jeg vurderer det som at guide i utgangspunktet ikke er nødvendig. Med mindre man ønsker å få innsikt i regnskogens detaljer vel og merke. Stien fører en nedover mot dalen. Det åpenbarer seg et goldt landskap med røyk som stiger opp fra grunnen, omgitt av regnskog.

Duften av frisk og fuktig regnskog blir snart overtatt av det som minner om en klam, svett promp. Varm svoveldamp treffer ansiktet og lukter som råtne egg fra en dårlig mage. Blågrått vann sildrer i små bekker gjennom det underlige landskapet og de varmeste utspringene har en temperatur på 80 – 90° C. Små vanndammer bobler og syder av gasser fra jordens underflate. Svære røykskyer omkranser turistene. 

 Her kan man ha naturlig SPA og smøre seg inn med varm, mineralholdig leire, la være på i maks 15 minutter, og så skylle av i de varme, naturlige kildene. Deretter kan man la seg sylte ned i en av de naturlige badestampene litt inn i regnskogen med passe temperert svovelvann. Og små fossefall som kan brukes som rygg- og hodebunnsmassasje. Omkranset av paradis!

Da jeg forlot plassen, var huden min fuktig og duftet annerledes. Metall og skog. Og mitt sinn var salig….

 

Lengst inn på stien, ankom vi verdens nest største kokende innsjø, etter New Zealand. Boiling Lake boblet og sydet nedenfor kanten av stupet vi befant oss på. Den varme dampen omsluttet oss og dannet en mystisk atmosfære rundt trærne på motsatt side av krateret. De var inntullet i sløret dis og hadde gylne kanter i motlyset.  Vi slukte i oss lunchen som sultne ulver før vi returnerte. Hele turen tar ca. 6-7 timer.

Avslutningsvis badet vi i Ti Tou Gorge. Relativt kjølig vann på ca. 17° C, klart og mørkeblått. Vi svømte inn i skogens trange munning med stupbratte steinvegger på hver side. En smal passasje med et fossefall i enden. Bare de sterkeste klarer å svømme langt nok til å få sett det. Og de svært få kommer helt fram, om noen. Jeg kom så langt at jeg fikk se det, og det var flott nok for meg. Bruke kroppen kraftig, for så legge seg på latsiden og gli tilbake til start og nyte synet av jungelens tak og den mektige naturen. Ved badestart var det et lite fossefall med en varm kilde som var en perfekt avslutning på hele turen.

Siste dag i Roseau

I dag sov jeg lenge. Jeg har ikke funnet noen naturlig døgnrytme her. Det er i grunn vanskelig. Det er så varmt i lugaren at det kan være vanskelig å få sove. Og plutselig kommer kraftige regnskyll slik at man må forte seg opp og lukke taklukene. På dekk i hengekøye bråker vinden ofte slik at man holdes våken. Eller at man rett og slett forstyrrer døgnrytmen fordi man sovner midt på dagen, trøtt av en overdose frisk sjøluft og mye vugging. Men hvilken rolle spiller i grunn det? Her er ingen vekkeklokke som styrer dagene. Ingen fast arbeidsplan. Tiden er relativ. Hvor befriende er ikke det?

Vi hadde ingen planer for dagen foruten om praktiske gjøremål. Kapteinen Svein Olaf og Egil skulle fikse lekkasjeproblemet i forbindelse med en vannpumpe som kollapset tidligere i denne uken. Endelig fikk vi vannet tilbake i kranene. Luksus! Og seilet skulle sys slik at vi er klare til å fortsette ferden nordover.

Jentene dro i land for å skaffe matforsyninger. Vi stakk blant annet en tur innom det lokale fiskemarkedet på nordsiden av Roseaus sentrum. Det var et marked som lignet mer på et fiskemottak enn et klassisk fiskemarked. I den digre hallen som nesten var tom, så vi i det ene hjørnet en kvinne som jobbet med fisk. I en godt brukt plastkasse ved siden av, lå to svære doradoer og en red snapper blant masse isbiter.

Vi bestilte en halv fisk. Hun tok tak i fiskens hale med sin muskuløse arm og slang den på skjærebrettet med en høylytt klask. I den andre armen hadde hun en machete-kniv som hun i en rask vending delte fisken i to med. Da jeg høflig spurte om jeg kunne ta et bilde, kastet hun et bryskt blikk på meg før hun glefset et aggressivt nei. I samme sekund hogg hun til i fisken med macheten, som liksom for å understreke hva hun sa. Okay, tenkte jeg, man skal ikke kødde med deg!

Om kvelden tok jeg et nakenbad alene i mørket. Svømte utover mot horisonten. Skillet mellom den mørke himmelen og det svarte havet var visket ut. Stjernene funklet over meg. Og krusningene jeg lagde i svømmetakene, ble lyst opp av byen Roseau bak meg. Det var som om stjernehimmelen og lysglimtene i vannet smeltet i hop. At havet speilet himmelen. Det kjentes ut som et øyeblikk der tiden ikke eksisterer. Man flyter rundt i en tidløs boble og føler seg som en sømløs del av naturen og universet. Zen!