¡Hola Puerto Rico!

Endelig. Reiser. Jeg!

Så fantastisk deilig det føles å endelig være på reisefot igjen. Etter flere år med skolegang og løping i hamsterhjul. Det gjør noe med deg...å kunne reise med en enveisbillett etter å ha jobbet hardt og intenst, med hodet såvidt over alle gjøremål!

Turen gikk noenlunde greit. Da jeg ankom Gardermoen hadde jeg problemer med innsjekk fordi jeg manglet noen detaljer i ankomstadressen (må ha det i USA, som Puerto Rico tilhører). Vel framme i skranken spør den blide damen om jeg har returbillett. Jeg svarer nei med et bredt glis, men kjenner at det raskt rakner for meg da den vennlige, men bestemte damen forteller meg at jeg må ha returbillett. Ellers får jeg ikke sjekke inn.

Etter å ha fått summet meg, spør jeg lettere forstyrret om det går an å ha returbillett ett år fram i tid? Eller når må jeg ha returdato? Damen stirrer sjokkert på meg og svarer i vantro: "- Du kan ikke reise for et helt år?" Jeg svarer med et spørsmål: "Ja, men hva om jeg vil det da?" I samme sekund kommer jeg plutselig på at jeg har jo en flybillett fra Puerto Rico til Martinique. Og det viser seg at det holder. Jeg kan puste lettet ut! Og sjekke inn i eventyret....

Jeg ankom Puerto Rico (som betyr rik havn) med Norwegians nye rute. Heldig som jeg var, ble jeg hentet på flyplassen av Patricia. En lokal kvinne som også skal mønstre på seilbåten. Kjemien var umiddelbart veldig god og det føles ut som at vi har kjent hverandre lenge. Vi gikk ut og spiste før kvelden var omme.

Jeg hadde to hele dager i hovedstaden San Juan. Det er deilig og varmt på denne årstiden (men kaldt i følge de lokale). Jeg får gjenopplivet den rustne spansken min, og jeg merker at engelsken også har godt av litt praktisk smøring. Her er palmesus og dus, fargerike hus og salsamusikk. Puertorikanerne er et meget vennlig folkeslag. I motsetning til hjemme i Norge hvor jeg opplever at jeg ofte må hilse og smile først, så er menneskene her utrolig raske til å trekke på smilebåndet! Og jeg opplever at man blir godt ivaretatt.

 

 
Den første dagen ruslet jeg rundt i den gamle delen av San Juan. Jeg er i grunn ganske stolt over at jeg evnet å finne fram i bussystemet og komme fram til riktig plass. Det kan selvsagt være en fordel at jeg snakker spansk, men det er også veldig praktisk å laste ned offline kart slik at man hele tiden vet hvor man er. De "vanlige" bussene koster 75 cents (må ha nøyaktig veksel) og slipper deg av på holdeplassene, mens minibussene koster 1 dollar og slipper deg av der du vil av. 

Jeg spaserte langs promenaden "Paseo Gilberto Concepción de Gracia" og videre til "Paseo de la Princesa". En flott tur langs yttersiden av gamlebyen.

Før man vet ordet av det, har man plutselig spankulert til motsatt side av bydelen. Så det er ikke lange avstander man snakker om her. Jeg hadde lyst å se fortet "Fuerte San Felipe del Morro".

F ortet ble bygget over en periode på mer enn 250 år og er regnet for å være et kunststykke innen militært ingeniørarbeid. El Morro består av seks nivåer som er spennende å utforske. Og tykkelsen på veggene er mildt sagt imponerende! Herfra har man flott utsikt til San Juan Bay og gamlebyen. Og man kan føle de varme vindene fra havet som i århundrer har fraktet seilbåter hit over Atlanterhavet fra Europa.

Jeg støtte ellers på en øgle som poserte velvillig i ulike positurer. Den alene gjorde det verdt de 5 dollarene det kostet i inngangsbillett. Denne billetten er for øvrig gyldig i sju dager, og gjelder på begge fortene.

Senere på kvelden deltok jeg i en lokal løpegruppe som Patricia er en del av. Vi jogget fra Parque del Indio og langs Avenida Dr. Ashford, mot gamlebyen. En genial måte å se deler av byen på. Vi passerte luksuriøse hotell, lattermilde turister i barer og restauranter, palmer og julelys. Rett før vi snudde, løp vi over Puente Dos Hermanos, en vei som gir forbindelse til den øyen gamlebyen er grunnlagt på. Den omkringliggende bydelen ble reflektert i vannet og lyset danset på bølgekrusningene.

Foto: Jose Cancel ⬆

Jeg følte meg som en isbit fra det kalde nord som unådig var plassert i en stekeovn. Mine joggekompanjonger spurte delvis bekymret om det gikk bra med meg. Haha, oh yes! Utrolig deilig å løpe, til tross for varmen! Etterpå gikk vi ut og spiste ceviche (rå fisk).

Dagen etter tok jeg atter en gang bussen til gamlebyen. Denne gangen med en annen buss, slik at jeg fikk se San Juan fra andre gater enn sist. Vel framme nøt jeg en forfriskende iskaffe med nypisket krem mens jeg betraktet havet og cruiseskipene. Og den jevne strømmen av amerikanske, halvfete og bleke turister. Med shorts et par nummer for små, og glinsende lommekameraer dinglene fra håndleddet.

Jeg tuslet den korte strekningen opp til Castillo San Cristóbal. Den ligger på gamlebyens østlige side og ble bygget for å beskytte El Morro og byen fra landangrep. Den består av tre nivåer og gir fin utsikt utover San Juan, både den nye og gamle delen. Så absolutt verdt et besøk!

Jeg gikk litt på kryss og tvers i de fargerike gatene og endte opp med å tilbringe litt tid ved Capilla del Cristo / Parque de las palomas (dueparken). Det var hundrevis av duer der, til folks glede eller skrekk!

 

 

Kvelden ble avsluttet hos foreldrene til Patricia, der faren fylte 75 år. Han er visstnok den første i familien som har blitt så gammel, så det var en milepæl som ble litt ekstra feiret. Patricia har fortalt meg at gjennomsnittlig levealder er relativt lav her fordi folk drikker mye alkohol, spiser usunt og trener lite. Jeg ble meget godt varetatt og følte meg hjertelig velkommen. Sann, karibisk gjestfrihet! 

Og her er vi klare for ombordstigning i et lite fly med kun fem passasjerer! Setene vi hadde blitt tildelt i innsjekk måtte vi se bort i fra. Vi måtte plassere oss slik at vekten ble riktig fordelt! Så nå er vi klare for Martinique og nye, spennende eventyr som venter oss! :)