Come on, dance with me baby, dance!

Etterhvert tok vinden oss bokstavelig talt videre nordover tilbake til Bequia for å sjekke ut av landet (Saint Vincent and the Grenadines). Jeg kastet inn håndkleet og tok sjøsyketabletter. Været var meldt vindfullt, og jeg hadde følt meg i ulage hele dagen. Jeg antar at kroppen fremdeles jobber med å takle urolige omgivelser i tillegg til den intense og kvalmende varmen. Det blir uutholdelig varmt under seilas, fordi alle luker må være skalket. 

Vi hadde ganske røff sjø underveis og bølgene kastet seg brutalt på båten. Saltvannet sprutet på oss og vi hylte av en blanding av forferdelse og glede. Som de hybelkaninene vi er av ubrukelig mannskap, har vi enda ikke lært elementære ting. 

Noe som resulterte i at kjøkkenskuffen ikke var låst med hengsler og ramlet ut. Kjøkkenbestikk sprutet rundt. Skapdørene på toalettet åpnet seg og ut kom dopapir, toalettartikler og såpe. Og den tunge sekken min, ramlet ned fra sengen med et brak (heldigvis for meg at jeg hadde pakket alle tingene mine inni den så ikke de flakset rundt i et kaotisk virvar). Learning by doing. Men selv kapteinen hadde glippet litt. Kajakken var ikke festet ordentlig på forhånd, så den holdt brått på å bli slukt av havet. Midt i måneskinnsmørket og frådende hav måtte Svein Olaf og Egil ut og feste kajakken bedre.

Langs ferden oppdaget vi brått, midt i det sene kveldsmørket, det vi mente var et nødbluss. Vi var litt usikre på om det virkelig var rødt? Og var det håndholdt i en flytene farkost? Det sank jo ikke. Det så uansett ut som ild midt på havet, og det var like plutselig borte som det kom.

Kapteinen bestemte seg for å snu seilbåten umiddelbart og betrakte dette som et nødanrop. Etter hans gjetting, var dette signalisert ca. 1 nautisk mil fra hvor vi befant oss. Vi utførte søk, både med og uten lommelykter, og gjorde vårt beste for å forsøke å skimte vrakrester eller menneskehoder i den frådende sjøen. Vi så ingenting. Baywatch-båten kom i en rasende motorfart og kjørte opp til vår side. Vi prøvde å forklare at vi hadde sett et nødbluss og pekte febrilsk framover, men det virket ikke som han forstod, fordi han snudde og kjørte tilbake. Trodde han at det var vi som hadde sendt opp nødblusset? Vi gjorde gjentatte anrop over radioen på kanal 16 (nødkanal). Intet svar.

Å lete etter båten, ble som å lete etter nåla i høystakken. Vi hadde søkt der vi mente at vi hadde sett nødblusset, så vi dro videre på havnen i Bequia. På veien inn så vi patruljerende politilys på havet. Da Svein Olaf dro i land for å melde i fra, blant annet med posisjon for hendelse, fikk han å vite at dette er vanlig måte å signalisere på når det skjer narkohandel. Smuglere signaliserer med nødbluss: ”Kom og hent dopet nå”. Vi fikk ikke mer svar enn det. Det er slik: Ikke spør! Ikke bli involvert!

Da forstod vi plutselig hvorfor vi hadde sett blålys og hvorfor nødkanalen ikke var blitt besvart. Fordi vi fikk også vite at selve kystvakta visstnok også angivelig skal være involvert i narkosmugling.

Underveis i den ville sjøen, hadde flyvefisk ufrivillig strandet ombord. En hadde blitt fanget i en dreneringsluke, mens en annen bare plasket på dekk uten å komme noe sted. Den havnet i stekepanna. Smakte sprø makrell.

Etter en natt i Bequia fikk vi sjekket ut og gjort oss klare for et døgnseilas. Tidlig i ferden fikk vi oppleve å se delfiner på nært hold! En gjeng av de svømte i nærheten av kjølen. Jeg har aldri sett ville delfiner på så nært hold. Flotte grå og glinsende beveget de seg gjennom havoverflaten på en måte man ville ha manøvrert en varm kniv i mykt smør, i bølgende bevegelser. Den lille hailignende finnen deres skar gjennom havoverflaten og vannspruten stod da de pustet, som på en hval.

Resten av ferden gikk for meg ganske greit. Sov eller døset mesteparten av tiden i kahytten min. Drømte katastrofedrøm at jeg var i en bygning som kollapset på grunn av kraftige lyder….kun for å våkne til at jeg blir kastet rundt og det er mange skumle, ukjente lyder. Båten er åpenbart i hardt farvann! Jeg hører i det fjerne mannskap som er sjøsyke, selv med sjøsyketabletter! Kommer meg etter hvert opp på dekk for å høre om jeg trengs til noe, men får beskjed om at det er såpass hardt vær at det kun er Svein Olaf og Egil som er brukbare til noe. I ettertid vet jeg at det ble vurdert å snu…. Jeg er bare glad for at jeg ikke lenger er sjøsyk! Og jeg stoler veldig på kapteinen! Føler meg veldig trygg ombord!