En vulkans nådeløse utryddelse

Vi greide å tømme vanntankene tidligere enn beregnet. Vannpumpa i båten tok også kvelden. Antageligvis fordi pumpa har kjørt kraftig på tomgang. Det betyr at vi ikke får pumpa opp vann i vaskene eller dusjen. I tillegg er butikker stengt på grunn av jul, så vi får ikke kjøpt det vi behøver av matforsyninger eller reparasjonsdeler. 

Før vi setter kursen mot St. Piere, på nordsiden av Martinique, får vi i det minste fylt opp vanntankene, pluss de løse vanndunkene vi har. Lite aner vi at vi får et vannregime de nærmeste dagene da det er tidkrevende og få fikset vannpumpa. En løst utfordring, skaper ofte et nytt problem: I denne situasjonen lekke rør.

 

Vi kom oss etter hvert avgårde og seilturen gikk ganske smertefritt. Havet var i godt humør denne dagen, og sola varmet landskapet med sitt karamellgylne ettermiddagslys. Vi passerte Diamond Rock og fortsatte videre nordover langs kysten av Martinique. Sola forsvant ned i en stor dott av bomullskyer og mørket la seg over himmelen. Fullmånen tredde fram til sin plass, omgitt av skyer som skapte en mystisk atmosfære.  De funklende lysene på land, en blanding av varme, gylne lys og kjølige hvite, dannet et sted en formasjon som lignet på glødende lava som kommer ned fra fjellskråningen.

En levende påminnelse om den tragedien som fant sted i byen vi er på vei mot. Saint Pierre ble grunnlagt i 1635 og var den gang Martiniques viktigste by, både økonomisk og kulturelt. I 1902, etter flere tegn på kommende utbrudd som ikke ble tatt på alvor, ble St. Pierre utslettet. Av de 30.000 som den gang bodde der, var det kun (avhengig av hvem man snakker med), mellom 1 - 6 overlevende. Den mest kjente er Louis-Auguste Cyparis, en fange som var blitt satt i isolat og ironisk nok fikk sin frihet og overlevde.

Jeg fikk umiddelbart sansen for den sjarmerende og autentiske lille landsbyen St. Piere. Det var få turister å se i gatene, og lokalbefolkningen hilste på oss med et bredt smil. Bon jour! Byen har blomstret opp blant ruinene fra vulkantragedien. Vegetasjonen har omfavnet det ødelagte. Lagt et grønt plaster over byens store, svarte sår. Langs gatene er det flere steder bilder av befolkningen som den gang levde der. Og ruinene er side om side med nye bygninger og hus som har skutt fram i årenes løp. Vi hadde kun noen formiddagstimer å avse til denne landsbyperlen. Hit kommer jeg gjerne tilbake!