En uberørt, søvnig landsby

Vi ankom Bequia (uttalt Beck-way) etter et seilas som varte i 22 timer. En liten havn omgitt av frodig natur på alle kanter og fargerike hus. Vi ble møtt av Napi, en lokal fyr i motorbåt, som loset oss fram til en bøye. Han gliste fra øre til øre med store, kritthvite tenner og var svært hyggelig og imøtekommende. Og kort tid etter at vi hadde fortøyd, kom flere båter til for å gi oss informasjon og selge tjenester som laundry, ice, water. 

De fleste av oss var ganske utslått etter den strabasiøse seilturen, så vi endte opp med å bli værende i båten. Innsjekkingskontoret var for øvrig stengt, hvilket gjorde det umulig for oss å gå i land uansett. Om man ikke får sjekket inn og går i land, er man ulovlig immigrant. Vi lagde lasagne og drakk noen øl før vi gikk tidlig i seng.

Vår første dag i Bequia startet med klesvask på dekk. Etter å ha hengt det opp, tok vi jolla inn til land. Der vi fortøyde, var det svære fiskestimer i det krystallklare, blå vannet. Vi ruslet fram og tilbake i de små, sjarmerende gatene i den bittelille, søvnige landsbyen. 

Vi gikk innom det lokale fruktmarkedet, og ble møtt av noen svært innrøykte, lokale menn. Han ene hadde dandert en svær turban av dreads på sitt hode. Og en annen signaliserte at han ville bli tatt bilde av, men evnet ikke å kommunisere. Åpenbart fordi han var så fjern av marihuana. Lenger bort i gaten traff vi på en annen gjeng blide gutter. De satt og røyket og drakk. Hvor er alle kvinnene? Antageligvis hjemme og gjør all jobben...vasker, oppdrar unger, lager mat og så videre.

I denne landsbyen finner du ingen neonskilt eller Mc Donalds. Så befriende! Reklameskilt maler de kreativt selv, og det meste ser hjemmemekka ut her. Naturligvis i mange, glade farger. Til og med finnes det et eget ”knock on-service” for kjøleskapsreparasjoner og lignende. Geiter går løse og en fyr klatret opp i et tre vi passerte for å plukke ned fersk, lokal frukt.

Vi dro på oppdagelsesferd opp en stupbratt vei. Forbi små hus og hager med palmetrær. På toppen hadde vi fabelaktig utsikt til viken med seilbåter og båttrafikk.

Etter hvert ble vi sultne, og vi satt oss ned i en av restaurantene langs havet. Vi nøt en vanvittig god, iskald øl. Og plutselig dukket en ung fyr opp i fridykkerutstyr med en diger barracuda i hånden. Det ble middagen vår. Fersk barracuda stekt i kreolsk saus. Servert med grønnsaker og ris. Livet er slett ikke det verste man har!

Da vi kom tilbake til båten, oppdaget vi at vannpumpa har stått og gått i mange timer. Egil og Svein Olaf brukte timer for å forsøke å fikse det. Det er stadigvekk et eller annet å ordne ombord…..