Fargefest på franske Martinique!

Le marine

Ankom Le Marine lørdag kveld. Bussforbindelsene her er ikke spesielt gode, og det er anbefalt å benytte buss kun for kortere distanser. Så vi hoppet inn i en taxi. Vi fikk litt sjokk da vi oppdaget at prisen var som hjemme. Ca. 1000 kr for omtrent en halvtimes kjøring. Det er ikke spesielt gunstig å reise nå som kronen er så svak. Men fram må man jo, så det er bare å betale. Uansett hvor mye det svir i en langtids-backpackers budsjett.

Kapteinen, Svein, stod og ventet på meg og Patricia ved parkeringsplassen. Vi hoppet oppi en oppblåsbar, spinkel jolle for å komme til seilbåten. Det var mørkt, og andre småbåter kjørte i vill fart, så det var bare å håpe at vi kom helskinnet fram. Tungt lastet var vi òg.

Det skjer ikke stort i Le Marine. Det er et bittelite seilested, og vi ligger og venter på et par som skal komme om bord. Dagene har stort sett gått med til å få en gjennomgang av seilbåtens inventar og bruk av nødutstyret, lære seg pålestikk (en type knute), gå turer i nærområdet, slappe av i Kokoarum (bar der seilere typisk henger) og få opplæring i å kjøre motordreven jolle. Vi brukte den til å dra på oppdagelsesferd i havneområdet og fikk sett de grønne mangrovene på nært hold, samt nedsunkne seilbåter som har driftet i land. Eller som det bor folk i! Vi undersøkte litt, og det viser seg at det gjerne er folk som tar bolig i ikke-sjødyktige båter, og bor i de til det ikke er mer båt igjen.

  

Jogget en tur omkring området ved marinaen. Frodige skoger, utsikt til den vanvittige mengden seilbåter i marinaen, solnedgang og ildfluer. For å spare på både vann og strøm (til pumpene) om bord, dusjet vi i havneområdet. Jeg avsluttet treningsøkten med litt yoga på dekk under stjernehimmelen med en smilende måne (månen er ”feil” vei her). En flott stund forsterket av en svakt gyngende seilbåt, varm bris og funklende lys i sjøvannet fra et uendelig antall omkringliggende båter. Og stjerneskudd. For en avslutning på treningsøkta!

 

Ellers savner jeg å bade. Det frister lite her. Svartvann (kloakk) går rett ut i vannet. Og når det er mange hundre, kanskje tusenvis, av båter her….ja…..vær så god å bade den som har lyst!

Fort-de-France

Vi bestemte oss etter hvert for å sette kursen nordover mot Fort-de-France, hovedstaden her. Endelig kunne vi kaste loss og begynne seileeventyret. 

For å rekke å komme fram før det ble mørkt, kombinerte vi bruk av seil og motor. Og jeg fikk kjøre seilbåt for første gang i mitt liv! Ironisk nok ble jeg sjøsyk. Men det skyldtes sannsynligvis varmen, det at jeg var dehydrert og sulten. For det bedret seg da jeg fikk i meg væske (enda jeg drikker flere liter om dagen). Når båten seiler, må alle luker være lukket, og man føler seg som en ispinne i stekeovn. Svetten pipler ut av en omtrent som en svamp som vris opp.

Heldigvis følte jeg meg etter hvert bedre, og høydepunktet kom da vi fikk tunfisk på kroken! Ikke bare en, men to store tunfisk fikk vi i løpet av den 3,5 timer lange seilturen! De ble lykkelig fortært etter endt seilas og vel framme i Fort-de-France. Den ene rå, og den andre så vidt stekt. Ferskere mat får du ikke!

  

Fort-de-France er en fargefest! Ikke bare er husene i glade farger, men noen steder er til og med fortauet malt! Og klesbutikkene bugner av fargesterke klær. Og de lokale er gjerne enten meget høyreiste, slanke afro-amerikanere med markert, flott øyneform, eller kompakte og frodige i kroppsfasong. Og mange med moteriktige hårfrisyrer eller funky piercinger. Vi stakk også en tur innom det lokale frukt- og grønnsaksmarkedet. Det føles befriende å komme til et sted som er mer travelt og mer autentisk enn Le Marine, hvor det stort sett kun var langseilere. Og ikke minst å endelig (!) kunne ta seg en dukkert i havet! Det oppleves som en velsignelse i denne varmen som jeg åpenbart trenger tid å venne meg til.

Jeg og Patricia bestemte oss også for å jogge en tur. Vi startet tidligere enn sist for å kunne løpe mens det enda er lyst. Ulempen er jo at det er varmere, men vi jogget i rolig tempo og hadde en storslagen tur gjennom spennende gater. Vi fikk se på nært hold hvordan de lokale bor. Noen i sjarmerende, dog fattige, slitne hus. Andre på toppen av kransekaka med utsikt utover hele byen. Det gylne kveldslyset skapte en varm atmosfære til hverdagslivet i gatene.

Og trolig er det få, om ingen, som jogger her, for vi fikk mange blikk med store øyne. Noen slang noen franske gloser etter oss med store glis, mens andre stirret som om de funderte på hvorfor i all verden vi gadd å løpe. Vi ankom havneområdet akkurat i tide til å se den glødende himmelen i samme øyeblikk som solen trakk dagens siste sukk. Og seilbåtene skapte et postkortperfekt motiv der de dannet skarpe silhuetter mot den brennende himmelen. Avslutningsvis tok jeg en svømmetur for å kjøle meg ned. Jeg lå på ryggen og lukket øynene. Lyttet til havets lyder. Åpnet øynene igjen og nøt den stjerneklare himmelen.

Resten av kvelden ble brukt til å drikke te og spise norsk melkesjokolade. Og lære Patricia litt norsk. Til stor latter for begge! Stakkars de som må lære seg mitt språk!

Dagen etter jogget vi en ny runde. Underveis åpnet himmelen seg og kastet hele himmelens hav ned på oss. Mens de fleste andre søkte tilflukt, løp vi videre og danset glade i regnet! Langs veien løp vi inn i en flokk frie høner som spratt til siden og kaklet intenst. Vi dro på mangoslang underveis (offentlige trær altså!) og fant en håndfull solmodne mangoer. Da Kirsti og Egil ankom senere på kvelden, laget vi tapas, blant annet med de selvplukkede mangoene.