Fargefest på franske Martinique!

Le marine

Ankom Le Marine lørdag kveld. Bussforbindelsene her er ikke spesielt gode, og det er anbefalt å benytte buss kun for kortere distanser. Så vi hoppet inn i en taxi. Vi fikk litt sjokk da vi oppdaget at prisen var som hjemme. Ca. 1000 kr for omtrent en halvtimes kjøring. Det er ikke spesielt gunstig å reise nå som kronen er så svak. Men fram må man jo, så det er bare å betale. Uansett hvor mye det svir i en langtids-backpackers budsjett.

Kapteinen, Svein, stod og ventet på meg og Patricia ved parkeringsplassen. Vi hoppet oppi en oppblåsbar, spinkel jolle for å komme til seilbåten. Det var mørkt, og andre småbåter kjørte i vill fart, så det var bare å håpe at vi kom helskinnet fram. Tungt lastet var vi òg.

Det skjer ikke stort i Le Marine. Det er et bittelite seilested, og vi ligger og venter på et par som skal komme om bord. Dagene har stort sett gått med til å få en gjennomgang av seilbåtens inventar og bruk av nødutstyret, lære seg pålestikk (en type knute), gå turer i nærområdet, slappe av i Kokoarum (bar der seilere typisk henger) og få opplæring i å kjøre motordreven jolle. Vi brukte den til å dra på oppdagelsesferd i havneområdet og fikk sett de grønne mangrovene på nært hold, samt nedsunkne seilbåter som har driftet i land. Eller som det bor folk i! Vi undersøkte litt, og det viser seg at det gjerne er folk som tar bolig i ikke-sjødyktige båter, og bor i de til det ikke er mer båt igjen.

  

Jogget en tur omkring området ved marinaen. Frodige skoger, utsikt til den vanvittige mengden seilbåter i marinaen, solnedgang og ildfluer. For å spare på både vann og strøm (til pumpene) om bord, dusjet vi i havneområdet. Jeg avsluttet treningsøkten med litt yoga på dekk under stjernehimmelen med en smilende måne (månen er ”feil” vei her). En flott stund forsterket av en svakt gyngende seilbåt, varm bris og funklende lys i sjøvannet fra et uendelig antall omkringliggende båter. Og stjerneskudd. For en avslutning på treningsøkta!

 

Ellers savner jeg å bade. Det frister lite her. Svartvann (kloakk) går rett ut i vannet. Og når det er mange hundre, kanskje tusenvis, av båter her….ja…..vær så god å bade den som har lyst!

Fort-de-France

Vi bestemte oss etter hvert for å sette kursen nordover mot Fort-de-France, hovedstaden her. Endelig kunne vi kaste loss og begynne seileeventyret. 

For å rekke å komme fram før det ble mørkt, kombinerte vi bruk av seil og motor. Og jeg fikk kjøre seilbåt for første gang i mitt liv! Ironisk nok ble jeg sjøsyk. Men det skyldtes sannsynligvis varmen, det at jeg var dehydrert og sulten. For det bedret seg da jeg fikk i meg væske (enda jeg drikker flere liter om dagen). Når båten seiler, må alle luker være lukket, og man føler seg som en ispinne i stekeovn. Svetten pipler ut av en omtrent som en svamp som vris opp.

Heldigvis følte jeg meg etter hvert bedre, og høydepunktet kom da vi fikk tunfisk på kroken! Ikke bare en, men to store tunfisk fikk vi i løpet av den 3,5 timer lange seilturen! De ble lykkelig fortært etter endt seilas og vel framme i Fort-de-France. Den ene rå, og den andre så vidt stekt. Ferskere mat får du ikke!

  

Fort-de-France er en fargefest! Ikke bare er husene i glade farger, men noen steder er til og med fortauet malt! Og klesbutikkene bugner av fargesterke klær. Og de lokale er gjerne enten meget høyreiste, slanke afro-amerikanere med markert, flott øyneform, eller kompakte og frodige i kroppsfasong. Og mange med moteriktige hårfrisyrer eller funky piercinger. Vi stakk også en tur innom det lokale frukt- og grønnsaksmarkedet. Det føles befriende å komme til et sted som er mer travelt og mer autentisk enn Le Marine, hvor det stort sett kun var langseilere. Og ikke minst å endelig (!) kunne ta seg en dukkert i havet! Det oppleves som en velsignelse i denne varmen som jeg åpenbart trenger tid å venne meg til.

Jeg og Patricia bestemte oss også for å jogge en tur. Vi startet tidligere enn sist for å kunne løpe mens det enda er lyst. Ulempen er jo at det er varmere, men vi jogget i rolig tempo og hadde en storslagen tur gjennom spennende gater. Vi fikk se på nært hold hvordan de lokale bor. Noen i sjarmerende, dog fattige, slitne hus. Andre på toppen av kransekaka med utsikt utover hele byen. Det gylne kveldslyset skapte en varm atmosfære til hverdagslivet i gatene.

Og trolig er det få, om ingen, som jogger her, for vi fikk mange blikk med store øyne. Noen slang noen franske gloser etter oss med store glis, mens andre stirret som om de funderte på hvorfor i all verden vi gadd å løpe. Vi ankom havneområdet akkurat i tide til å se den glødende himmelen i samme øyeblikk som solen trakk dagens siste sukk. Og seilbåtene skapte et postkortperfekt motiv der de dannet skarpe silhuetter mot den brennende himmelen. Avslutningsvis tok jeg en svømmetur for å kjøle meg ned. Jeg lå på ryggen og lukket øynene. Lyttet til havets lyder. Åpnet øynene igjen og nøt den stjerneklare himmelen.

Resten av kvelden ble brukt til å drikke te og spise norsk melkesjokolade. Og lære Patricia litt norsk. Til stor latter for begge! Stakkars de som må lære seg mitt språk!

Dagen etter jogget vi en ny runde. Underveis åpnet himmelen seg og kastet hele himmelens hav ned på oss. Mens de fleste andre søkte tilflukt, løp vi videre og danset glade i regnet! Langs veien løp vi inn i en flokk frie høner som spratt til siden og kaklet intenst. Vi dro på mangoslang underveis (offentlige trær altså!) og fant en håndfull solmodne mangoer. Da Kirsti og Egil ankom senere på kvelden, laget vi tapas, blant annet med de selvplukkede mangoene.

¡Hola Puerto Rico!

Endelig. Reiser. Jeg!

Så fantastisk deilig det føles å endelig være på reisefot igjen. Etter flere år med skolegang og løping i hamsterhjul. Det gjør noe med deg...å kunne reise med en enveisbillett etter å ha jobbet hardt og intenst, med hodet såvidt over alle gjøremål!

Turen gikk noenlunde greit. Da jeg ankom Gardermoen hadde jeg problemer med innsjekk fordi jeg manglet noen detaljer i ankomstadressen (må ha det i USA, som Puerto Rico tilhører). Vel framme i skranken spør den blide damen om jeg har returbillett. Jeg svarer nei med et bredt glis, men kjenner at det raskt rakner for meg da den vennlige, men bestemte damen forteller meg at jeg må ha returbillett. Ellers får jeg ikke sjekke inn.

Etter å ha fått summet meg, spør jeg lettere forstyrret om det går an å ha returbillett ett år fram i tid? Eller når må jeg ha returdato? Damen stirrer sjokkert på meg og svarer i vantro: "- Du kan ikke reise for et helt år?" Jeg svarer med et spørsmål: "Ja, men hva om jeg vil det da?" I samme sekund kommer jeg plutselig på at jeg har jo en flybillett fra Puerto Rico til Martinique. Og det viser seg at det holder. Jeg kan puste lettet ut! Og sjekke inn i eventyret....

Jeg ankom Puerto Rico (som betyr rik havn) med Norwegians nye rute. Heldig som jeg var, ble jeg hentet på flyplassen av Patricia. En lokal kvinne som også skal mønstre på seilbåten. Kjemien var umiddelbart veldig god og det føles ut som at vi har kjent hverandre lenge. Vi gikk ut og spiste før kvelden var omme.

Jeg hadde to hele dager i hovedstaden San Juan. Det er deilig og varmt på denne årstiden (men kaldt i følge de lokale). Jeg får gjenopplivet den rustne spansken min, og jeg merker at engelsken også har godt av litt praktisk smøring. Her er palmesus og dus, fargerike hus og salsamusikk. Puertorikanerne er et meget vennlig folkeslag. I motsetning til hjemme i Norge hvor jeg opplever at jeg ofte må hilse og smile først, så er menneskene her utrolig raske til å trekke på smilebåndet! Og jeg opplever at man blir godt ivaretatt.

 

 
Den første dagen ruslet jeg rundt i den gamle delen av San Juan. Jeg er i grunn ganske stolt over at jeg evnet å finne fram i bussystemet og komme fram til riktig plass. Det kan selvsagt være en fordel at jeg snakker spansk, men det er også veldig praktisk å laste ned offline kart slik at man hele tiden vet hvor man er. De "vanlige" bussene koster 75 cents (må ha nøyaktig veksel) og slipper deg av på holdeplassene, mens minibussene koster 1 dollar og slipper deg av der du vil av. 

Jeg spaserte langs promenaden "Paseo Gilberto Concepción de Gracia" og videre til "Paseo de la Princesa". En flott tur langs yttersiden av gamlebyen.

Før man vet ordet av det, har man plutselig spankulert til motsatt side av bydelen. Så det er ikke lange avstander man snakker om her. Jeg hadde lyst å se fortet "Fuerte San Felipe del Morro".

F ortet ble bygget over en periode på mer enn 250 år og er regnet for å være et kunststykke innen militært ingeniørarbeid. El Morro består av seks nivåer som er spennende å utforske. Og tykkelsen på veggene er mildt sagt imponerende! Herfra har man flott utsikt til San Juan Bay og gamlebyen. Og man kan føle de varme vindene fra havet som i århundrer har fraktet seilbåter hit over Atlanterhavet fra Europa.

Jeg støtte ellers på en øgle som poserte velvillig i ulike positurer. Den alene gjorde det verdt de 5 dollarene det kostet i inngangsbillett. Denne billetten er for øvrig gyldig i sju dager, og gjelder på begge fortene.

Senere på kvelden deltok jeg i en lokal løpegruppe som Patricia er en del av. Vi jogget fra Parque del Indio og langs Avenida Dr. Ashford, mot gamlebyen. En genial måte å se deler av byen på. Vi passerte luksuriøse hotell, lattermilde turister i barer og restauranter, palmer og julelys. Rett før vi snudde, løp vi over Puente Dos Hermanos, en vei som gir forbindelse til den øyen gamlebyen er grunnlagt på. Den omkringliggende bydelen ble reflektert i vannet og lyset danset på bølgekrusningene.

Foto: Jose Cancel ⬆

Jeg følte meg som en isbit fra det kalde nord som unådig var plassert i en stekeovn. Mine joggekompanjonger spurte delvis bekymret om det gikk bra med meg. Haha, oh yes! Utrolig deilig å løpe, til tross for varmen! Etterpå gikk vi ut og spiste ceviche (rå fisk).

Dagen etter tok jeg atter en gang bussen til gamlebyen. Denne gangen med en annen buss, slik at jeg fikk se San Juan fra andre gater enn sist. Vel framme nøt jeg en forfriskende iskaffe med nypisket krem mens jeg betraktet havet og cruiseskipene. Og den jevne strømmen av amerikanske, halvfete og bleke turister. Med shorts et par nummer for små, og glinsende lommekameraer dinglene fra håndleddet.

Jeg tuslet den korte strekningen opp til Castillo San Cristóbal. Den ligger på gamlebyens østlige side og ble bygget for å beskytte El Morro og byen fra landangrep. Den består av tre nivåer og gir fin utsikt utover San Juan, både den nye og gamle delen. Så absolutt verdt et besøk!

Jeg gikk litt på kryss og tvers i de fargerike gatene og endte opp med å tilbringe litt tid ved Capilla del Cristo / Parque de las palomas (dueparken). Det var hundrevis av duer der, til folks glede eller skrekk!

 

 

Kvelden ble avsluttet hos foreldrene til Patricia, der faren fylte 75 år. Han er visstnok den første i familien som har blitt så gammel, så det var en milepæl som ble litt ekstra feiret. Patricia har fortalt meg at gjennomsnittlig levealder er relativt lav her fordi folk drikker mye alkohol, spiser usunt og trener lite. Jeg ble meget godt varetatt og følte meg hjertelig velkommen. Sann, karibisk gjestfrihet! 

Og her er vi klare for ombordstigning i et lite fly med kun fem passasjerer! Setene vi hadde blitt tildelt i innsjekk måtte vi se bort i fra. Vi måtte plassere oss slik at vekten ble riktig fordelt! Så nå er vi klare for Martinique og nye, spennende eventyr som venter oss! :)

Oh-la-la!!! Nesten slått i bakken av reisefeber! :)

WoW!!!! Der satt reisefeberen inn for fullt!!!!! Shit as, har ikke vært så reiselysten og reisegal på mange år! Haha! :-D Danset villt i stua med musikk på full guffe og gaula så naboene må tro at jeg er sprø! Sterke emosjoner skyllet som voldsomme bølger i meg! Endelig kan jeg forsyne meg grovt av gulroten jeg har lokket meg med for å orke å fullføre all utdanning jeg har knokla med de siste årene! 

Enveisbillett til drømmeeventyr!  :-)

Det er første gang i mitt liv at jeg er så fri som jeg er nå....en helt fantastisk følelse!