Tobago Keys - nøkkel til paradis

Vinden to oss videre sørover til Tobago Keys, et lite øyrike bestående av fem små, ubebodde øyer. Disse er verdenskjent for sine korallrev og snorklemuligheter. Her er havet sjattert i flere ulike blåfarger, hovedsakelig dyp blå og skarp turkis. Sanden er blendende hvit og øygruppen frodig og grønn. Uheldigvis var det altfor mye vind til at vi kunne utforske området på en trygg måte slik vi hadde tenkt. Selv de lokale sa det var eksepsjonelt mye vind og dermed uforsvarlig å snorkle blant revene.

Da vi ankom om ettermiddagen, kjøpte vi en levende hummer fra lokale fiskere som kom til båten vår. Sammen med den svære tunfisken vi hadde fanget mens vi seilet, kokkelerte vi fram et vidunderlig festmåltid! Samme dag som vintersolverv. Nå snur sola og går mot lysere tider!

  

Dagen etter dro jeg og Patricia på oppdagelsestur til den nærmeste øya. Vi svømte inn til land, en svømmetur på ca. ti minutter. En liten tropisk sydhavsøy med krokete trær og kaktuser. Det var en deilig følelse å plassere føttene i den hvite sanden og la de synke inn i den. La de fuktige føttene omsluttes av varm, behagelig sand. Vinden blåste kraftig og pisket huden. Naturlig peeling. Jeg stoppet opp et øyeblikk, åpnet armene bredt ut til siden og tok et dypt åndedrag. Sugde til meg havets pust.

I vannet fløt jeg avgårde for meg selv og nøt å være vektløs i havoverflaten. Jeg snorklet meg over store, feite sjøstjerner, så ulike fisker og sneik meg gjennom store fiskestimer. Plutselig, til min store ekstatiske glede, oppdaget jeg en diger, flott skilpadde! Jeg danset sammen med den en god stund. Nøt å se hvordan den grasiøst beveger seg gjennom vannet. Sine rolige svømmetak. Opp for å trekke luft. Ned til bunnen for å smake på litt spiselig tang. Opp igjen fra det tåkete dypet. Og så se hvordan den blir lyst opp av solen i havoverflaten og hvordan solstrålene danser livlig på dens skall. Gylne, spretne linjer med det asurblå havet som bakgrunn. Jeg kom så nærme at jeg fikk lov til å røre min nye venn. En helt magisk og unik opplevelse!

Etter å ha danset sammen i havets ro i en liten uendelighet, så jeg skilpaddens venn. Jeg fulgte de to til de forsvant ut i det store blå dypet.

Livet om bord i båt

Ja, hvordan er det? For en rastløs person som meg? Som i tillegg har hatt eksepsjonelt mye å gjøre det siste året?

Jeg må si det er overraskende hvor raskt man faller inn i en behagelig rytme der hjertets slag blir sløvet ned.

Tror jeg kan si at jeg har funnet det berømte nået! Ombord i båt finnet man det….nuet….nøkkelen til øyeblikkets lykke. 

 

Jeg vet ikke hva som gjør det. Kanskje er det fordi man vugges fram og tilbake på havets bølger? Som da man skvulpet rundt inne i mors mage og var uvitende om verden rundt. Eller kan det være fordi man er lukket inne i en båt, skjermet for omverdenen? Man er bokstavelig talt i sin egen, lille verden. En boble i stål som flyter på havet. Det krever en liten innsats å komme i land til den store verden.

Okei, så jeg har funnet det berømte nået. Hva med det å leve så tett på fremmede mennesker ombord? Jeg kjente ingen av mannskapet før jeg mønstret på seilbåten. Hadde kun møtt kapteinen Svei Olaf én gang på forhånd. Må si at det går veldig bra, nesten bedre enn ventet. Supre folk som er ombord, og alle virker easy going. Men de fleste eventyrere er vel kanskje slik...?

”Is there any adventure more exciting than meeting new people and finding out what lives within them?”   - Sonja Henie

En uberørt, søvnig landsby

Vi ankom Bequia (uttalt Beck-way) etter et seilas som varte i 22 timer. En liten havn omgitt av frodig natur på alle kanter og fargerike hus. Vi ble møtt av Napi, en lokal fyr i motorbåt, som loset oss fram til en bøye. Han gliste fra øre til øre med store, kritthvite tenner og var svært hyggelig og imøtekommende. Og kort tid etter at vi hadde fortøyd, kom flere båter til for å gi oss informasjon og selge tjenester som laundry, ice, water. 

De fleste av oss var ganske utslått etter den strabasiøse seilturen, så vi endte opp med å bli værende i båten. Innsjekkingskontoret var for øvrig stengt, hvilket gjorde det umulig for oss å gå i land uansett. Om man ikke får sjekket inn og går i land, er man ulovlig immigrant. Vi lagde lasagne og drakk noen øl før vi gikk tidlig i seng.

Vår første dag i Bequia startet med klesvask på dekk. Etter å ha hengt det opp, tok vi jolla inn til land. Der vi fortøyde, var det svære fiskestimer i det krystallklare, blå vannet. Vi ruslet fram og tilbake i de små, sjarmerende gatene i den bittelille, søvnige landsbyen. 

Vi gikk innom det lokale fruktmarkedet, og ble møtt av noen svært innrøykte, lokale menn. Han ene hadde dandert en svær turban av dreads på sitt hode. Og en annen signaliserte at han ville bli tatt bilde av, men evnet ikke å kommunisere. Åpenbart fordi han var så fjern av marihuana. Lenger bort i gaten traff vi på en annen gjeng blide gutter. De satt og røyket og drakk. Hvor er alle kvinnene? Antageligvis hjemme og gjør all jobben...vasker, oppdrar unger, lager mat og så videre.

I denne landsbyen finner du ingen neonskilt eller Mc Donalds. Så befriende! Reklameskilt maler de kreativt selv, og det meste ser hjemmemekka ut her. Naturligvis i mange, glade farger. Til og med finnes det et eget ”knock on-service” for kjøleskapsreparasjoner og lignende. Geiter går løse og en fyr klatret opp i et tre vi passerte for å plukke ned fersk, lokal frukt.

Vi dro på oppdagelsesferd opp en stupbratt vei. Forbi små hus og hager med palmetrær. På toppen hadde vi fabelaktig utsikt til viken med seilbåter og båttrafikk.

Etter hvert ble vi sultne, og vi satt oss ned i en av restaurantene langs havet. Vi nøt en vanvittig god, iskald øl. Og plutselig dukket en ung fyr opp i fridykkerutstyr med en diger barracuda i hånden. Det ble middagen vår. Fersk barracuda stekt i kreolsk saus. Servert med grønnsaker og ris. Livet er slett ikke det verste man har!

Da vi kom tilbake til båten, oppdaget vi at vannpumpa har stått og gått i mange timer. Egil og Svein Olaf brukte timer for å forsøke å fikse det. Det er stadigvekk et eller annet å ordne ombord…..

Første ordentlige seilas - 22 timer

 

Dagen etter satte vi kursen sørover tidlig om morgenen. Havet frådet og vinden tok godt tak i seilene. Røsket oss framover og fraktet oss gjennom de skummende bølgene. Sjøsprøyten pisket båten og vi hylte av glede over å være i en naturlig berg-og-dalbane. Men plutselig...igjen (!) ble jeg sjøsyk. Denne gangen hang jeg over rekka og gaula etter elgen. Eller er det kanskje hvalen man roper på her? Magen vrengte seg fra innsiden og ut, før den trakk seg tilbake med et kvalt luftgisp og ble kastet ut igjen med et nytt brøl. Må si at det er en interessant start på dette seileeventyret! De fire timene turen varte, ble lange. Vi dro innom Le Marine for å få sjekket oss ut og gjøre noen ærend. Blant annet å få tatt en etterlengtet dusj! Solkrem, høy luftfuktighet og svært salt vann gjør at man blir ganske klebrig etterhvert!

 

En vaier i toppen av masten hadde røket, så vi ble litt forsinket. Egil og Svein Olaf fikk fikset det, og vi kom oss avgårde. Jeg gruet meg for den lange ferden vi hadde foran oss. Vi laget ingefærte ettersom det skal være bra mot sjøsyke. Ellers hadde jeg fått tips om å prøve å ligge i hengekøye på dekk i frisk luft. Det funket veldig bra for meg. Jeg gjemte meg oppi den underveis og stirret tidvis på den magiske stjernehimmelen. Et fast holdepunkt. Resten av mannskapet fikset ikke å ligge i hengekøye, og regelrett slet underveis. Jeg måtte holde meg for ørene for å unngå å bli dårlig da jeg hørte hvordan de slet.

I femtiden om natten var sjøen blitt ganske rolig, og jeg snek meg ned under dekk i kahytten min. Prøvde å få litt ordentlig søvn. Lyden av skvulpende hav var behagelig og søvndyssende. Og båten svaiet minimalt. Ikke som de foregående timene som var ganske røft.

Om formiddagen forsvant vinden plutselig, som om den ikke lenger gadd å leke med oss. Da bestemte vi oss for å hoppe uti det store, blå badeland. Vi hadde hav på alle kanter. En storslagen følelse. Du føler deg så liten og andektig. Ellers fanget vi tunfisk igjen (men gikk glipp av en dorado som glapp på kroken). Svein Olaf renset fisken og skar ut hjertet. Jeg fikk det i hånden. Det pumpet fremdeles. Så slukte jeg det rått. Hehe, ferskere sushi får du ikke! En spesiell matopplevelse...

Fargefest på franske Martinique!

Le marine

Ankom Le Marine lørdag kveld. Bussforbindelsene her er ikke spesielt gode, og det er anbefalt å benytte buss kun for kortere distanser. Så vi hoppet inn i en taxi. Vi fikk litt sjokk da vi oppdaget at prisen var som hjemme. Ca. 1000 kr for omtrent en halvtimes kjøring. Det er ikke spesielt gunstig å reise nå som kronen er så svak. Men fram må man jo, så det er bare å betale. Uansett hvor mye det svir i en langtids-backpackers budsjett.

Kapteinen, Svein, stod og ventet på meg og Patricia ved parkeringsplassen. Vi hoppet oppi en oppblåsbar, spinkel jolle for å komme til seilbåten. Det var mørkt, og andre småbåter kjørte i vill fart, så det var bare å håpe at vi kom helskinnet fram. Tungt lastet var vi òg.

Det skjer ikke stort i Le Marine. Det er et bittelite seilested, og vi ligger og venter på et par som skal komme om bord. Dagene har stort sett gått med til å få en gjennomgang av seilbåtens inventar og bruk av nødutstyret, lære seg pålestikk (en type knute), gå turer i nærområdet, slappe av i Kokoarum (bar der seilere typisk henger) og få opplæring i å kjøre motordreven jolle. Vi brukte den til å dra på oppdagelsesferd i havneområdet og fikk sett de grønne mangrovene på nært hold, samt nedsunkne seilbåter som har driftet i land. Eller som det bor folk i! Vi undersøkte litt, og det viser seg at det gjerne er folk som tar bolig i ikke-sjødyktige båter, og bor i de til det ikke er mer båt igjen.

  

Jogget en tur omkring området ved marinaen. Frodige skoger, utsikt til den vanvittige mengden seilbåter i marinaen, solnedgang og ildfluer. For å spare på både vann og strøm (til pumpene) om bord, dusjet vi i havneområdet. Jeg avsluttet treningsøkten med litt yoga på dekk under stjernehimmelen med en smilende måne (månen er ”feil” vei her). En flott stund forsterket av en svakt gyngende seilbåt, varm bris og funklende lys i sjøvannet fra et uendelig antall omkringliggende båter. Og stjerneskudd. For en avslutning på treningsøkta!

 

Ellers savner jeg å bade. Det frister lite her. Svartvann (kloakk) går rett ut i vannet. Og når det er mange hundre, kanskje tusenvis, av båter her….ja…..vær så god å bade den som har lyst!

Fort-de-France

Vi bestemte oss etter hvert for å sette kursen nordover mot Fort-de-France, hovedstaden her. Endelig kunne vi kaste loss og begynne seileeventyret. 

For å rekke å komme fram før det ble mørkt, kombinerte vi bruk av seil og motor. Og jeg fikk kjøre seilbåt for første gang i mitt liv! Ironisk nok ble jeg sjøsyk. Men det skyldtes sannsynligvis varmen, det at jeg var dehydrert og sulten. For det bedret seg da jeg fikk i meg væske (enda jeg drikker flere liter om dagen). Når båten seiler, må alle luker være lukket, og man føler seg som en ispinne i stekeovn. Svetten pipler ut av en omtrent som en svamp som vris opp.

Heldigvis følte jeg meg etter hvert bedre, og høydepunktet kom da vi fikk tunfisk på kroken! Ikke bare en, men to store tunfisk fikk vi i løpet av den 3,5 timer lange seilturen! De ble lykkelig fortært etter endt seilas og vel framme i Fort-de-France. Den ene rå, og den andre så vidt stekt. Ferskere mat får du ikke!

  

Fort-de-France er en fargefest! Ikke bare er husene i glade farger, men noen steder er til og med fortauet malt! Og klesbutikkene bugner av fargesterke klær. Og de lokale er gjerne enten meget høyreiste, slanke afro-amerikanere med markert, flott øyneform, eller kompakte og frodige i kroppsfasong. Og mange med moteriktige hårfrisyrer eller funky piercinger. Vi stakk også en tur innom det lokale frukt- og grønnsaksmarkedet. Det føles befriende å komme til et sted som er mer travelt og mer autentisk enn Le Marine, hvor det stort sett kun var langseilere. Og ikke minst å endelig (!) kunne ta seg en dukkert i havet! Det oppleves som en velsignelse i denne varmen som jeg åpenbart trenger tid å venne meg til.

Jeg og Patricia bestemte oss også for å jogge en tur. Vi startet tidligere enn sist for å kunne løpe mens det enda er lyst. Ulempen er jo at det er varmere, men vi jogget i rolig tempo og hadde en storslagen tur gjennom spennende gater. Vi fikk se på nært hold hvordan de lokale bor. Noen i sjarmerende, dog fattige, slitne hus. Andre på toppen av kransekaka med utsikt utover hele byen. Det gylne kveldslyset skapte en varm atmosfære til hverdagslivet i gatene.

Og trolig er det få, om ingen, som jogger her, for vi fikk mange blikk med store øyne. Noen slang noen franske gloser etter oss med store glis, mens andre stirret som om de funderte på hvorfor i all verden vi gadd å løpe. Vi ankom havneområdet akkurat i tide til å se den glødende himmelen i samme øyeblikk som solen trakk dagens siste sukk. Og seilbåtene skapte et postkortperfekt motiv der de dannet skarpe silhuetter mot den brennende himmelen. Avslutningsvis tok jeg en svømmetur for å kjøle meg ned. Jeg lå på ryggen og lukket øynene. Lyttet til havets lyder. Åpnet øynene igjen og nøt den stjerneklare himmelen.

Resten av kvelden ble brukt til å drikke te og spise norsk melkesjokolade. Og lære Patricia litt norsk. Til stor latter for begge! Stakkars de som må lære seg mitt språk!

Dagen etter jogget vi en ny runde. Underveis åpnet himmelen seg og kastet hele himmelens hav ned på oss. Mens de fleste andre søkte tilflukt, løp vi videre og danset glade i regnet! Langs veien løp vi inn i en flokk frie høner som spratt til siden og kaklet intenst. Vi dro på mangoslang underveis (offentlige trær altså!) og fant en håndfull solmodne mangoer. Da Kirsti og Egil ankom senere på kvelden, laget vi tapas, blant annet med de selvplukkede mangoene.