En vulkans nådeløse utryddelse

Vi greide å tømme vanntankene tidligere enn beregnet. Vannpumpa i båten tok også kvelden. Antageligvis fordi pumpa har kjørt kraftig på tomgang. Det betyr at vi ikke får pumpa opp vann i vaskene eller dusjen. I tillegg er butikker stengt på grunn av jul, så vi får ikke kjøpt det vi behøver av matforsyninger eller reparasjonsdeler. 

Før vi setter kursen mot St. Piere, på nordsiden av Martinique, får vi i det minste fylt opp vanntankene, pluss de løse vanndunkene vi har. Lite aner vi at vi får et vannregime de nærmeste dagene da det er tidkrevende og få fikset vannpumpa. En løst utfordring, skaper ofte et nytt problem: I denne situasjonen lekke rør.

 

Vi kom oss etter hvert avgårde og seilturen gikk ganske smertefritt. Havet var i godt humør denne dagen, og sola varmet landskapet med sitt karamellgylne ettermiddagslys. Vi passerte Diamond Rock og fortsatte videre nordover langs kysten av Martinique. Sola forsvant ned i en stor dott av bomullskyer og mørket la seg over himmelen. Fullmånen tredde fram til sin plass, omgitt av skyer som skapte en mystisk atmosfære.  De funklende lysene på land, en blanding av varme, gylne lys og kjølige hvite, dannet et sted en formasjon som lignet på glødende lava som kommer ned fra fjellskråningen.

En levende påminnelse om den tragedien som fant sted i byen vi er på vei mot. Saint Pierre ble grunnlagt i 1635 og var den gang Martiniques viktigste by, både økonomisk og kulturelt. I 1902, etter flere tegn på kommende utbrudd som ikke ble tatt på alvor, ble St. Pierre utslettet. Av de 30.000 som den gang bodde der, var det kun (avhengig av hvem man snakker med), mellom 1 - 6 overlevende. Den mest kjente er Louis-Auguste Cyparis, en fange som var blitt satt i isolat og ironisk nok fikk sin frihet og overlevde.

Jeg fikk umiddelbart sansen for den sjarmerende og autentiske lille landsbyen St. Piere. Det var få turister å se i gatene, og lokalbefolkningen hilste på oss med et bredt smil. Bon jour! Byen har blomstret opp blant ruinene fra vulkantragedien. Vegetasjonen har omfavnet det ødelagte. Lagt et grønt plaster over byens store, svarte sår. Langs gatene er det flere steder bilder av befolkningen som den gang levde der. Og ruinene er side om side med nye bygninger og hus som har skutt fram i årenes løp. Vi hadde kun noen formiddagstimer å avse til denne landsbyperlen. Hit kommer jeg gjerne tilbake! 

Julaften

Om morgenen, selve julaften, serverte kapteinen oss nystekt, hjemmelaget brød med norsk hjortepølse og majones. Fantastisk start på dagen! Etter den svært strabasiøse seilturen var resten av dagen meget rolig. 

 

Vi fikk handlet forsyninger, tatt en skikkelig dusj i Le Marine (Martinique) og til slutt nytt et fabelaktig måltid på Mango Bay Restaurant. På vei tilbake til seilbåten kunne vi nyte fullmånen fra jolla.

Come on, dance with me baby, dance!

Etterhvert tok vinden oss bokstavelig talt videre nordover tilbake til Bequia for å sjekke ut av landet (Saint Vincent and the Grenadines). Jeg kastet inn håndkleet og tok sjøsyketabletter. Været var meldt vindfullt, og jeg hadde følt meg i ulage hele dagen. Jeg antar at kroppen fremdeles jobber med å takle urolige omgivelser i tillegg til den intense og kvalmende varmen. Det blir uutholdelig varmt under seilas, fordi alle luker må være skalket. 

Vi hadde ganske røff sjø underveis og bølgene kastet seg brutalt på båten. Saltvannet sprutet på oss og vi hylte av en blanding av forferdelse og glede. Som de hybelkaninene vi er av ubrukelig mannskap, har vi enda ikke lært elementære ting. 

Noe som resulterte i at kjøkkenskuffen ikke var låst med hengsler og ramlet ut. Kjøkkenbestikk sprutet rundt. Skapdørene på toalettet åpnet seg og ut kom dopapir, toalettartikler og såpe. Og den tunge sekken min, ramlet ned fra sengen med et brak (heldigvis for meg at jeg hadde pakket alle tingene mine inni den så ikke de flakset rundt i et kaotisk virvar). Learning by doing. Men selv kapteinen hadde glippet litt. Kajakken var ikke festet ordentlig på forhånd, så den holdt brått på å bli slukt av havet. Midt i måneskinnsmørket og frådende hav måtte Svein Olaf og Egil ut og feste kajakken bedre.

Langs ferden oppdaget vi brått, midt i det sene kveldsmørket, det vi mente var et nødbluss. Vi var litt usikre på om det virkelig var rødt? Og var det håndholdt i en flytene farkost? Det sank jo ikke. Det så uansett ut som ild midt på havet, og det var like plutselig borte som det kom.

Kapteinen bestemte seg for å snu seilbåten umiddelbart og betrakte dette som et nødanrop. Etter hans gjetting, var dette signalisert ca. 1 nautisk mil fra hvor vi befant oss. Vi utførte søk, både med og uten lommelykter, og gjorde vårt beste for å forsøke å skimte vrakrester eller menneskehoder i den frådende sjøen. Vi så ingenting. Baywatch-båten kom i en rasende motorfart og kjørte opp til vår side. Vi prøvde å forklare at vi hadde sett et nødbluss og pekte febrilsk framover, men det virket ikke som han forstod, fordi han snudde og kjørte tilbake. Trodde han at det var vi som hadde sendt opp nødblusset? Vi gjorde gjentatte anrop over radioen på kanal 16 (nødkanal). Intet svar.

Å lete etter båten, ble som å lete etter nåla i høystakken. Vi hadde søkt der vi mente at vi hadde sett nødblusset, så vi dro videre på havnen i Bequia. På veien inn så vi patruljerende politilys på havet. Da Svein Olaf dro i land for å melde i fra, blant annet med posisjon for hendelse, fikk han å vite at dette er vanlig måte å signalisere på når det skjer narkohandel. Smuglere signaliserer med nødbluss: ”Kom og hent dopet nå”. Vi fikk ikke mer svar enn det. Det er slik: Ikke spør! Ikke bli involvert!

Da forstod vi plutselig hvorfor vi hadde sett blålys og hvorfor nødkanalen ikke var blitt besvart. Fordi vi fikk også vite at selve kystvakta visstnok også angivelig skal være involvert i narkosmugling.

Underveis i den ville sjøen, hadde flyvefisk ufrivillig strandet ombord. En hadde blitt fanget i en dreneringsluke, mens en annen bare plasket på dekk uten å komme noe sted. Den havnet i stekepanna. Smakte sprø makrell.

Etter en natt i Bequia fikk vi sjekket ut og gjort oss klare for et døgnseilas. Tidlig i ferden fikk vi oppleve å se delfiner på nært hold! En gjeng av de svømte i nærheten av kjølen. Jeg har aldri sett ville delfiner på så nært hold. Flotte grå og glinsende beveget de seg gjennom havoverflaten på en måte man ville ha manøvrert en varm kniv i mykt smør, i bølgende bevegelser. Den lille hailignende finnen deres skar gjennom havoverflaten og vannspruten stod da de pustet, som på en hval.

Resten av ferden gikk for meg ganske greit. Sov eller døset mesteparten av tiden i kahytten min. Drømte katastrofedrøm at jeg var i en bygning som kollapset på grunn av kraftige lyder….kun for å våkne til at jeg blir kastet rundt og det er mange skumle, ukjente lyder. Båten er åpenbart i hardt farvann! Jeg hører i det fjerne mannskap som er sjøsyke, selv med sjøsyketabletter! Kommer meg etter hvert opp på dekk for å høre om jeg trengs til noe, men får beskjed om at det er såpass hardt vær at det kun er Svein Olaf og Egil som er brukbare til noe. I ettertid vet jeg at det ble vurdert å snu…. Jeg er bare glad for at jeg ikke lenger er sjøsyk! Og jeg stoler veldig på kapteinen! Føler meg veldig trygg ombord!

Tobago Keys - nøkkel til paradis

Vinden to oss videre sørover til Tobago Keys, et lite øyrike bestående av fem små, ubebodde øyer. Disse er verdenskjent for sine korallrev og snorklemuligheter. Her er havet sjattert i flere ulike blåfarger, hovedsakelig dyp blå og skarp turkis. Sanden er blendende hvit og øygruppen frodig og grønn. Uheldigvis var det altfor mye vind til at vi kunne utforske området på en trygg måte slik vi hadde tenkt. Selv de lokale sa det var eksepsjonelt mye vind og dermed uforsvarlig å snorkle blant revene.

Da vi ankom om ettermiddagen, kjøpte vi en levende hummer fra lokale fiskere som kom til båten vår. Sammen med den svære tunfisken vi hadde fanget mens vi seilet, kokkelerte vi fram et vidunderlig festmåltid! Samme dag som vintersolverv. Nå snur sola og går mot lysere tider!

  

Dagen etter dro jeg og Patricia på oppdagelsestur til den nærmeste øya. Vi svømte inn til land, en svømmetur på ca. ti minutter. En liten tropisk sydhavsøy med krokete trær og kaktuser. Det var en deilig følelse å plassere føttene i den hvite sanden og la de synke inn i den. La de fuktige føttene omsluttes av varm, behagelig sand. Vinden blåste kraftig og pisket huden. Naturlig peeling. Jeg stoppet opp et øyeblikk, åpnet armene bredt ut til siden og tok et dypt åndedrag. Sugde til meg havets pust.

I vannet fløt jeg avgårde for meg selv og nøt å være vektløs i havoverflaten. Jeg snorklet meg over store, feite sjøstjerner, så ulike fisker og sneik meg gjennom store fiskestimer. Plutselig, til min store ekstatiske glede, oppdaget jeg en diger, flott skilpadde! Jeg danset sammen med den en god stund. Nøt å se hvordan den grasiøst beveger seg gjennom vannet. Sine rolige svømmetak. Opp for å trekke luft. Ned til bunnen for å smake på litt spiselig tang. Opp igjen fra det tåkete dypet. Og så se hvordan den blir lyst opp av solen i havoverflaten og hvordan solstrålene danser livlig på dens skall. Gylne, spretne linjer med det asurblå havet som bakgrunn. Jeg kom så nærme at jeg fikk lov til å røre min nye venn. En helt magisk og unik opplevelse!

Etter å ha danset sammen i havets ro i en liten uendelighet, så jeg skilpaddens venn. Jeg fulgte de to til de forsvant ut i det store blå dypet.

Livet om bord i båt

Ja, hvordan er det? For en rastløs person som meg? Som i tillegg har hatt eksepsjonelt mye å gjøre det siste året?

Jeg må si det er overraskende hvor raskt man faller inn i en behagelig rytme der hjertets slag blir sløvet ned.

Tror jeg kan si at jeg har funnet det berømte nået! Ombord i båt finnet man det….nuet….nøkkelen til øyeblikkets lykke. 

 

Jeg vet ikke hva som gjør det. Kanskje er det fordi man vugges fram og tilbake på havets bølger? Som da man skvulpet rundt inne i mors mage og var uvitende om verden rundt. Eller kan det være fordi man er lukket inne i en båt, skjermet for omverdenen? Man er bokstavelig talt i sin egen, lille verden. En boble i stål som flyter på havet. Det krever en liten innsats å komme i land til den store verden.

Okei, så jeg har funnet det berømte nået. Hva med det å leve så tett på fremmede mennesker ombord? Jeg kjente ingen av mannskapet før jeg mønstret på seilbåten. Hadde kun møtt kapteinen Svei Olaf én gang på forhånd. Må si at det går veldig bra, nesten bedre enn ventet. Supre folk som er ombord, og alle virker easy going. Men de fleste eventyrere er vel kanskje slik...?

”Is there any adventure more exciting than meeting new people and finding out what lives within them?”   - Sonja Henie

En uberørt, søvnig landsby

Vi ankom Bequia (uttalt Beck-way) etter et seilas som varte i 22 timer. En liten havn omgitt av frodig natur på alle kanter og fargerike hus. Vi ble møtt av Napi, en lokal fyr i motorbåt, som loset oss fram til en bøye. Han gliste fra øre til øre med store, kritthvite tenner og var svært hyggelig og imøtekommende. Og kort tid etter at vi hadde fortøyd, kom flere båter til for å gi oss informasjon og selge tjenester som laundry, ice, water. 

De fleste av oss var ganske utslått etter den strabasiøse seilturen, så vi endte opp med å bli værende i båten. Innsjekkingskontoret var for øvrig stengt, hvilket gjorde det umulig for oss å gå i land uansett. Om man ikke får sjekket inn og går i land, er man ulovlig immigrant. Vi lagde lasagne og drakk noen øl før vi gikk tidlig i seng.

Vår første dag i Bequia startet med klesvask på dekk. Etter å ha hengt det opp, tok vi jolla inn til land. Der vi fortøyde, var det svære fiskestimer i det krystallklare, blå vannet. Vi ruslet fram og tilbake i de små, sjarmerende gatene i den bittelille, søvnige landsbyen. 

Vi gikk innom det lokale fruktmarkedet, og ble møtt av noen svært innrøykte, lokale menn. Han ene hadde dandert en svær turban av dreads på sitt hode. Og en annen signaliserte at han ville bli tatt bilde av, men evnet ikke å kommunisere. Åpenbart fordi han var så fjern av marihuana. Lenger bort i gaten traff vi på en annen gjeng blide gutter. De satt og røyket og drakk. Hvor er alle kvinnene? Antageligvis hjemme og gjør all jobben...vasker, oppdrar unger, lager mat og så videre.

I denne landsbyen finner du ingen neonskilt eller Mc Donalds. Så befriende! Reklameskilt maler de kreativt selv, og det meste ser hjemmemekka ut her. Naturligvis i mange, glade farger. Til og med finnes det et eget ”knock on-service” for kjøleskapsreparasjoner og lignende. Geiter går løse og en fyr klatret opp i et tre vi passerte for å plukke ned fersk, lokal frukt.

Vi dro på oppdagelsesferd opp en stupbratt vei. Forbi små hus og hager med palmetrær. På toppen hadde vi fabelaktig utsikt til viken med seilbåter og båttrafikk.

Etter hvert ble vi sultne, og vi satt oss ned i en av restaurantene langs havet. Vi nøt en vanvittig god, iskald øl. Og plutselig dukket en ung fyr opp i fridykkerutstyr med en diger barracuda i hånden. Det ble middagen vår. Fersk barracuda stekt i kreolsk saus. Servert med grønnsaker og ris. Livet er slett ikke det verste man har!

Da vi kom tilbake til båten, oppdaget vi at vannpumpa har stått og gått i mange timer. Egil og Svein Olaf brukte timer for å forsøke å fikse det. Det er stadigvekk et eller annet å ordne ombord…..