¡Hola Puerto Rico!

Endelig. Reiser. Jeg!

Så fantastisk deilig det føles å endelig være på reisefot igjen. Etter flere år med skolegang og løping i hamsterhjul. Det gjør noe med deg...å kunne reise med en enveisbillett etter å ha jobbet hardt og intenst, med hodet såvidt over alle gjøremål!

Turen gikk noenlunde greit. Da jeg ankom Gardermoen hadde jeg problemer med innsjekk fordi jeg manglet noen detaljer i ankomstadressen (må ha det i USA, som Puerto Rico tilhører). Vel framme i skranken spør den blide damen om jeg har returbillett. Jeg svarer nei med et bredt glis, men kjenner at det raskt rakner for meg da den vennlige, men bestemte damen forteller meg at jeg må ha returbillett. Ellers får jeg ikke sjekke inn.

Etter å ha fått summet meg, spør jeg lettere forstyrret om det går an å ha returbillett ett år fram i tid? Eller når må jeg ha returdato? Damen stirrer sjokkert på meg og svarer i vantro: "- Du kan ikke reise for et helt år?" Jeg svarer med et spørsmål: "Ja, men hva om jeg vil det da?" I samme sekund kommer jeg plutselig på at jeg har jo en flybillett fra Puerto Rico til Martinique. Og det viser seg at det holder. Jeg kan puste lettet ut! Og sjekke inn i eventyret....

Jeg ankom Puerto Rico (som betyr rik havn) med Norwegians nye rute. Heldig som jeg var, ble jeg hentet på flyplassen av Patricia. En lokal kvinne som også skal mønstre på seilbåten. Kjemien var umiddelbart veldig god og det føles ut som at vi har kjent hverandre lenge. Vi gikk ut og spiste før kvelden var omme.

Jeg hadde to hele dager i hovedstaden San Juan. Det er deilig og varmt på denne årstiden (men kaldt i følge de lokale). Jeg får gjenopplivet den rustne spansken min, og jeg merker at engelsken også har godt av litt praktisk smøring. Her er palmesus og dus, fargerike hus og salsamusikk. Puertorikanerne er et meget vennlig folkeslag. I motsetning til hjemme i Norge hvor jeg opplever at jeg ofte må hilse og smile først, så er menneskene her utrolig raske til å trekke på smilebåndet! Og jeg opplever at man blir godt ivaretatt.

 

 
Den første dagen ruslet jeg rundt i den gamle delen av San Juan. Jeg er i grunn ganske stolt over at jeg evnet å finne fram i bussystemet og komme fram til riktig plass. Det kan selvsagt være en fordel at jeg snakker spansk, men det er også veldig praktisk å laste ned offline kart slik at man hele tiden vet hvor man er. De "vanlige" bussene koster 75 cents (må ha nøyaktig veksel) og slipper deg av på holdeplassene, mens minibussene koster 1 dollar og slipper deg av der du vil av. 

Jeg spaserte langs promenaden "Paseo Gilberto Concepción de Gracia" og videre til "Paseo de la Princesa". En flott tur langs yttersiden av gamlebyen.

Før man vet ordet av det, har man plutselig spankulert til motsatt side av bydelen. Så det er ikke lange avstander man snakker om her. Jeg hadde lyst å se fortet "Fuerte San Felipe del Morro".

F ortet ble bygget over en periode på mer enn 250 år og er regnet for å være et kunststykke innen militært ingeniørarbeid. El Morro består av seks nivåer som er spennende å utforske. Og tykkelsen på veggene er mildt sagt imponerende! Herfra har man flott utsikt til San Juan Bay og gamlebyen. Og man kan føle de varme vindene fra havet som i århundrer har fraktet seilbåter hit over Atlanterhavet fra Europa.

Jeg støtte ellers på en øgle som poserte velvillig i ulike positurer. Den alene gjorde det verdt de 5 dollarene det kostet i inngangsbillett. Denne billetten er for øvrig gyldig i sju dager, og gjelder på begge fortene.

Senere på kvelden deltok jeg i en lokal løpegruppe som Patricia er en del av. Vi jogget fra Parque del Indio og langs Avenida Dr. Ashford, mot gamlebyen. En genial måte å se deler av byen på. Vi passerte luksuriøse hotell, lattermilde turister i barer og restauranter, palmer og julelys. Rett før vi snudde, løp vi over Puente Dos Hermanos, en vei som gir forbindelse til den øyen gamlebyen er grunnlagt på. Den omkringliggende bydelen ble reflektert i vannet og lyset danset på bølgekrusningene.

Foto: Jose Cancel ⬆

Jeg følte meg som en isbit fra det kalde nord som unådig var plassert i en stekeovn. Mine joggekompanjonger spurte delvis bekymret om det gikk bra med meg. Haha, oh yes! Utrolig deilig å løpe, til tross for varmen! Etterpå gikk vi ut og spiste ceviche (rå fisk).

Dagen etter tok jeg atter en gang bussen til gamlebyen. Denne gangen med en annen buss, slik at jeg fikk se San Juan fra andre gater enn sist. Vel framme nøt jeg en forfriskende iskaffe med nypisket krem mens jeg betraktet havet og cruiseskipene. Og den jevne strømmen av amerikanske, halvfete og bleke turister. Med shorts et par nummer for små, og glinsende lommekameraer dinglene fra håndleddet.

Jeg tuslet den korte strekningen opp til Castillo San Cristóbal. Den ligger på gamlebyens østlige side og ble bygget for å beskytte El Morro og byen fra landangrep. Den består av tre nivåer og gir fin utsikt utover San Juan, både den nye og gamle delen. Så absolutt verdt et besøk!

Jeg gikk litt på kryss og tvers i de fargerike gatene og endte opp med å tilbringe litt tid ved Capilla del Cristo / Parque de las palomas (dueparken). Det var hundrevis av duer der, til folks glede eller skrekk!

 

 

Kvelden ble avsluttet hos foreldrene til Patricia, der faren fylte 75 år. Han er visstnok den første i familien som har blitt så gammel, så det var en milepæl som ble litt ekstra feiret. Patricia har fortalt meg at gjennomsnittlig levealder er relativt lav her fordi folk drikker mye alkohol, spiser usunt og trener lite. Jeg ble meget godt varetatt og følte meg hjertelig velkommen. Sann, karibisk gjestfrihet! 

Og her er vi klare for ombordstigning i et lite fly med kun fem passasjerer! Setene vi hadde blitt tildelt i innsjekk måtte vi se bort i fra. Vi måtte plassere oss slik at vekten ble riktig fordelt! Så nå er vi klare for Martinique og nye, spennende eventyr som venter oss! :)

Oh-la-la!!! Nesten slått i bakken av reisefeber! :)

WoW!!!! Der satt reisefeberen inn for fullt!!!!! Shit as, har ikke vært så reiselysten og reisegal på mange år! Haha! :-D Danset villt i stua med musikk på full guffe og gaula så naboene må tro at jeg er sprø! Sterke emosjoner skyllet som voldsomme bølger i meg! Endelig kan jeg forsyne meg grovt av gulroten jeg har lokket meg med for å orke å fullføre all utdanning jeg har knokla med de siste årene! 

Enveisbillett til drømmeeventyr!  :-)

Det er første gang i mitt liv at jeg er så fri som jeg er nå....en helt fantastisk følelse!

Jaipur - The Pink City

Jaipur er den største byen i Rajasthan med over tre millioner innbyggere. Hele byen ble malt rosa i 1853 da prinsen av Wales kom på besøk. Det er regnet som en velkomstfarge, og fremdeles er den gamle bydelen rosa, skjønt i en noe blekere versjon.

På vei inn i byen kom en mann bort til bilen i et veikryss, tilsynelatende manglet han en arm, og tagg penger. Sjåføren min tok tak i mannen bak ryggen hans, de utvekslet noen setninger på hindi før de begge to lo. Jeg fikk vite at Jeetu hadde kjent etter om tiggeren virkelig manglet en arm, og da hadde tiggeren begynt å le og bedt ham om ikke å avsløre trikset hans. Tiggeren ruslet videre til biler bak oss, og da jeg snudde meg for å se, var det lett å se at han hadde gjemt armen sin bak på ryggen. Hehe. Det er vanlig at tiggere forsøker å lure folk på den måten. I Delhi forsøkte en tilsynelatende gravid kvinne å samle inn penger til en undersøkelse på sykehus. Jeg gav henne 20 rupi som er maksimal sum anbefalt å gi til tiggere, men hun insisterte på at jeg skulle gi henne mye mer. Sannsynligvis bar hun en pute under klærne og spilte skuespill.

Tigging er en egen profesjon i India, med bakmenn som tar sin del av profitten. I de råeste tilfellene kutter de av armer og/eller bein på fattige ofre for å gjøre de avhengige av tiggermesteren og få økt inntekt. For den ferske i India kan det være fryktelig brutalt å måtte møte personer som ved hjelp av armene drasser seg avgårde langs veien på beinstumpene sine, eller de som ligger på trillebrett der det bare er stumper igjen av armer og bein.

 

 

I sterk kontrast til dette er det skutt fram moderne shoppingsentre i Jaipur og bilforretninger av høy klasse. I stedet for å gå til en falleferdig bu av en bilbutikk, kan de som har nok penger nå kjøpe seg en fet Audi fra et av de nye hypermoderne utsalgsstedene.

Og apropos slike småting man legger merke til; homofili er tabu i India, og var forbudt ved lov inntil for to år siden. Og man kan se heterofile menn leie hverandre i hendene, stå overfor hverandre slik kjærestepar gjør når en sitter, ved at den ene står tett inntil den som sitter og holder på lårene til den andre, samt å holde rundt hverandre når de går tur sammen. Derimot er kyssing og offentlig berøring mellom heterofile kvinner og menn ikke særlig akseptert i det offentlige rom.

Trafikken blir forresten flere steder dirigert manuelt av trafikkbetjenter. Og selv om man regner med strømstans i småbyer, skulle man tro at en millionby som Jaipur har et pålitelig nett. Slik er det altså ikke. Mens jeg ruslet meg en tur en kveld, var den ene siden av veien helt mørklagt. Lignet en spøkelsesby, men man kunne skimte bevegelser og åpne butikker i mørket. Samt høre lyden av et og annet aggragat som ble satt i gang.

Det er veldig synd på kuene. Begrepet 'resirkulasjon' fikk ny betydning da jeg så en ku spise papir der det stod skrevet 'Cow Ghee' (ku smør). Det ser veldig komisk ut, men er fryktelig tragisk, de dør en langsom og smertefull død av alt søppelet de får i seg. Grisene har det dog fint ser det ut til, og de gjør nytte for seg, slik som de mesker i seg all kudritten! Og det er ikke bare kumøkk man skal passe seg for. En morgen jeg jogget i hotellets nabolag, så jeg en liten guttunge som satt midt i veien og dreit!

Jeg besøkte Hawa Mahal og Amber Fort. Sistnevnte er et spennende sted å besøke med mange rom og labyrintiske ganger. Jeg smatt inn gjennom en liten åpning og befant meg plutselig på steder jeg ikke tror var beregnet for besøkende. Forvillet meg opp på taket og ned i mørke kjellere med masse flaggermus! Veldig spennende! Hehe... Det var stort, og jeg brukte par timer der, men kunne lett ha tilbragt mer tid.

 

  

 

 

 

  

 

 

I en smal gang passerte jeg en gruppe menn, og i forbifarten undret jeg meg over hvorvidt armene på en av dem tilfeldigvis traff meg i skrittet eller om det var kalkulert. Jeg oppdaget på et tidspunkt at jeg ble fotfulgt av par av mennene fra den gruppen, og de stinket alkohol. Øynene deres avslørte altfor dårlige fantasier i tankene, så jeg måtte løpe vekk og fikk dem ristet av meg.

Utenlandske kvinner har dessverre ikke særlig godt rykte på seg takket være pornoblader med hvite kvinner og amerikanske såpeoperaer på TV. Altfor mange indiske menn har generelt sett null respekt for kvinner, enda mindre for utenlandske, men man skal også huske på at alle er ikke slik. Jeg opplever menn i nord som langt mer pågående og aggressive i sin tilnærming enn menn i sør. Føler meg til tider svært utilpass. I Delhi ble jeg faktisk klappet til av en gjeng på tre gutter som kom kjørende forbi på moped mens de plystret og hoiet. Og 98% av menn som forsøker å snakke med meg på gaten, er sannsynligvis kun ute etter sex eller penger. Ikke liker de å bli avvist heller, men det hjelper å være streng og bestemt.

Så litt kjedelig å være kvinne noen ganger her. Som for eksempel da jeg ville slappe av i en grønn park, Ram Niwas Public Gardens. Det oppholdt seg kun menn der, og slik som indere har for vane å stirre, fristet det ikke særlig å tusle inn alene dit, selv på dagtid. Dekker meg godt til med sjal innimellom for å få litt fred.

Ellers kan man klippe håret midt på gaten. Mang en mann forsøker å tjene en slant ved å tilby frisør- og barbertjenester på fortauet. Og i en restaurant jeg spiste på, oppdaget jeg plutselig at de vasket glassene uten såpe, med bare hendene. Hmmm......trolig ikke uvanlig her til lands! Så lenge ting ser rent ut, så er det rent. Og bordene må man be de vaske. Servietter som flyr avgårde med vinden fra takviften og havner på gulvet, brettes pent sammen og settes i serviettholderen på nytt. Ai ai....

 

 

Pushkar - en hellig by

Etter par netter i Udaipur, fortsatte ferden nordover mot Pushkar. Jeg er en liten smule mer avslappet i bilen enn i begynnelsen, men setter fremdeles hjertet fast i halsen i de mest ekstreme og potensielt farlige trafikksituasjoner. Forsøkte å filme, men det er klart at da skjer det selvsagt ikke noe. Legger fra meg kameraet etter å ha vært tålmodig en god stund, og plutselig skjer det. I en sving kommer en buss i full fart rett i mot oss fordi den gærne bussjåføren antageligvis har noen tapte minutter å ta igjen på ruten sin. Den hiver seg raskt inn i sin kjørebane, mens vi bråbremser og bruker veikanten til en fleksibel unnamanøvrering. *puh!*

Tenker på de overfylte autorickshaws/tuk-tuk langs veien som er så stappfulle at folk henger på utsiden bak og begge sidene! Eller hele familier på mopeden. Ikke like lett å være fleksibel i trafikken da. Og typisk er at far, og kanskje mor, bruker hjelm, mens barna ikke har. Kvinnene sitter også sideveis på mopeden. Selv om grensen er 18 år, hindret det ikke ei lita jente å kjøre moped. Hun kan neppe ha vært eldre enn 7-8 år, og uten hjelm. Er det så nøye? Tydeligvis ikke. Bilbelte er forresten heller ingen nødvendighet dersom man sitter i baksetet, det er kun påbudt foran.

 

  

 Pushkar er en liten by som er en av de eldste i India. Den er regnet som hellig, og det er et totalforbud mot alkohol og kjøtt, til og med egg, innenfor bygrensen. Skjønt det er visstnok mulig å få tak i alkohol, alltid en luring som er ute etter å tjene penger på varer som er vanskelig å få tak i. Byen er lokalisert rundt Pushkar Lake, og jeg sjekket inn på et bra hotell med flott utsikt over byen, Pushkar Lake Palace. Rundt den hellige innsjøen er det mange ghats der man ved soloppgang kan se indere og pilgrimmer rense seg ved å ta morgenbad. I følge myten ble byen til ved at guden Brahma slapp et lotusblad ned på jorden. Det finnes få Brahma-templer i verden, og det viktigste er lokalisert i Pushkar.

 

Førsteinntrykket var at byen er svært kompakt med en hovedgate stappfull av butikker myntet på turister. Pågående selgere, überkule backpackere og supersteine hippier. Hadde litt høye forventninger ettersom jeg hadde hørt veldig mye bra om Pushkar, så ble muligens litt skuffet. Det tok seg heldigvis opp igjen da det gikk litt tid og nye inntrykk gjorde seg gjeldende. :)

Inntok middagen på Sunset Cafe med fin utsikt til innsjøen samt solen som gled ned bak byens horisont. For første gang tenkte jeg at jeg skulle forsøke internasjonal mat. Italiensk moussaka. Forventningene var lave ettersom India er beryktet for å ikke greie å lage annet enn god, indisk mat. Og i dette tilfellet stemte myten. Det smakte som flymat, eller kanskje til og med hakket under. Jaja, isen jeg hadde til dessert var god. Akkompagnert med trommemusikk fra en gatemusikant og bønnesang fra et tempel på andre siden av vannet.

Grytidlig dagen etter tok jeg en joggetur opp til Savitri tempelet. En deilig tur i den friske morgenluften fylt av blomsterduft, før eksos, varm kumøkk, svette og andre sjenerende lukter fyller neseborene. Fuglene kvitret, ekorn løp over steinene og apekatter satt i trærne. De er så utrolig søte! Da solen var på vei opp bak de lave fjelltoppene, skar rette stråler gjennom støvet og spredte seg utover landsbyene nedenfor. Utrolig vakkert! På toppen nøt jeg utsikten sammen med andre turister og indere. Tok en titt i tempelet før jeg fortsatte ferden nedover. Må forresten si jeg er imponert over de gamle menneskene som sliter seg opp der! De klatret, krabbet, pustet og slet...men opp skulle de for å kunne tjene sin gud! *Thumbs up!*

Fortsatte joggeturen på smale grusveier med rader av trær på hver side, små, enkle hus og mennesker som arbeidet på jordstykkene sine. Forvillet meg inn på en vei som ble mindre og mindre, til slutt var det bare en smal sti langs åkeren. Følte jeg fikk sett ting som den vanlige turist ikke får sett, ettersom jeg befant meg midt i smørøyet av dagliglivets utfoldelser på landsbygda i India! :-) Fredelig,og en fantastisk start på dagen!

 

 På vei mot sentrum, kom en fyr imot meg og tok armen min før jeg rakk å reagere. Han la blomsterblader i hånden og ba meg bli med til Pushkar Lake. Jeg hadde blitt advart mot at dette en en velkjent svindelmetode for å få turister til å betale høye summer for seansen. Hvis jeg likevel ble med, skulle jeg betale max 20-50 rupee. Forsøkte å unnskylde meg, men fant det litt vanskelig å motstå når han snakket om å vise respekt. Jeg er ikke blitt tilstrekkelig hardhudet enda. Så fulgte etter ham ned til trappesatsen der han satt fram en bolle med vann. Jeg måtte skvette litt vann på blomstene, så ha litt vann på pannen, før jeg skulle gjenta en haug med uforståelige setninger. Essensen var nok å be om gode ting for de fattige, for min mor, min far, og en bra framtid osv. For meg føltes det rimelig meningsløst ut. Vi begynte også å diskutere om prisen som var skyhøy, snakk om flere tusen rupee! Jeg stod på mitt om 20 rupee, men gikk til slutt med på 50 da jeg ikke gadd å diskutere. Forhåpentligvis går pengene faktisk til de fattige og andre trengende slik den angivelige presten påstod, og ikke i hans egen lomme. Så kastet jeg blomsterbladene i innsjøen. Fikk bundet en rød og gul tråd rundt håndleddet, et såkalt 'Pushkar Pass'.

 

 

 

 

   Senere på dagen fikk jeg enda en flott opplevelse av indisk gjestfrihet, samt hvor ivrige inderne er på foto! De elsker å bli fotografert, og de som har kamera, fotograferer gjerne turister. Typisk et bilde for hvert familiemedlem sammen med denne hvite, fremmede. Ikke nok med at de stirrer på deg mens du reiser rundt i India, de skal jammen også stirre på bildet av deg lenge etter at du har forlatt landet! Hehe.... Vel, jeg fotograferte gatebildet og ble vinket inn til et dharamshala, en religiøs skole. Denne skolen hadde kun gutter, og det var kun menn som arbeidet der. De ville veldig gjerne at jeg tok noen bilder av de ansatte som jobbet i "kjøkkenet" og av lederne. Jeg skriver i anførselstegn fordi de bare rigger seg til i en krok av rommet med diverse kokeapparater, propan og slanger, skjærefjøl osv. rett på gulvet.

 

 

De kom med mat til meg, og jeg forsøkte pent og høflig å takke nei da frokosten enda ikke var fordøyd, men de presset på og sa "spis litt, bare litt". Følte det ville være en fornærmelse å ikke spise noe, så tok imot. Det var gul ris, søt i smaken, med kokosbiter. Veldig godt. Mer mat kom. De ville absolutt at jeg skulle smake på de forskjellige rettene de tilberedte for skolens gutter. Jeg spiste etter beste evne. En av lederne manglet et bein. Han mistet beinet grunnet polio. Glad jeg har vaksine og penger til medisiner! :) Flere og flere flokket seg rundt i nysgjerrighet, og da jeg skulle dra derfra var det stappfullt av elever fra bakkeplan og i terrassene i flere plan over som vinket og hoiet farvel. Ganske sjarmerende. En tilfeldig forbipasserende turist funderte på hva i all verden som foregikk! Hehe...

Nøt topp ayurvedisk massasje, den beste så langt i India, hos Lotus Ayurvedic Massage& Beauty Centre (Amar Hotel, Sadar Bazar). Deretter slappet jeg av på en av ghat'ene mens solen gled ned over pilgrimmer som vasket seg i den hellige innsjoen. Avsluttet dagen med middag på hotellet mitt der man har flott utsikt utover hele Pushkar med musikk og chanting (bønnesang) i det fjerne.

Og bare for å understreke HVOR billig India er...igjen, hehe....ved utsjekk betalte jeg 400 rupee / 50 kroner for par frokoster og en middag! Inkludert drikke!